Husker ikke

Mon vi var i og ved Budapest, der Magris kalte epoken 1847-1914 for Belle Époque?

Tatra og Karpatene

Ikke i Tatra bilte vi opp Tatra (Galdhøpiggens nærmeste overfjell) og ser i Gyldendal at vi er øst for Biele Karpaty og Malé Karpaty mens Karpatene jo var i sør

Innover

Etter en (endelig regnfri) morgen i Slovakia’s Bratislava (med et utall av landets forfattere) tok jeg et bilde innover i landet fra verandaen.

Det svartner

Elvens slutt er de siste sider, der dens lede oppdeles utover deltaet og blander seg med det svarte, slik Magris sier Biagio Marin ville det med livet.

Flytting

Husker jeg rett, flyttet jeg og Magris til Bucureşti der vi (og Umberto Eco, så det er nevnt) første dagen var der vi skulle, og neste dag flyttet oss med de andre forfatterne et annet sted, der vi ble forklart hvordan regenten flyttet gamle bygg og gjorde plass til noe stort han kunne flytte inn i.

Fugleland fra Wien

Neddopet av sterk kaffe og rugbrød svimet jeg ved 07-tiden uten Magris (som jeg forlot i Banat) langs die Blauen Donau til Wien’s fugleland og ga mitt uforberedte alt av verket til lydskramleren som ga meg lydbakoversveis i 1989, og hvis D_bvals (som er D_bvalsen over alle D_bvalser) jeg ikke helt husket hvordan begynte.

Grenser

Med den meningsflakkende bestemor Anka fra Бела Црква surrer jeg og den (som vanlig) grenseløst forfatteranmeldende Magris fram og tilbake over den grensesettende og grensesprengende elv, mot Karpatenes grense, ja, ved grev Dracula’s slott.

Fremtidsvyer

Jeg er i Hitlers tenkte pensjonistparadis Linz, og husker logoen jeg laget til mitt tenkte «Linz Band», gjort virkelig i «Røyrvik Band» som, opplyst av en rød, en grønn og en blå lampe, gjerne spilte House of the Rising Sun til potetgullspiserne i kjellersalen.

Opptur

Stinn av rugbrød og trett av Magris-pjatt om sytten forfattere fra 1800-tallets Budapest, kom oppturen med syv uheldig plasserte kantarell ved søndagens tilfeldige sti, opp ei li fra fjorden, der bilen og jeg stoppet.